Den nye franske bølgen (la Nouvelle Vague) er en retning innenfor fransk film, delvis basert på den italienske neorealismen. Regissører som stod i spissen av den franske bølge var blant annet regissørene Jean-Luc Godard, Francois Truffaut, Jacques Demy, Jacques Rivette, Claude Chabrol og Jacques Rozier.

 

Mange av filmene er politiske og tar opp sosiale samfunnsmessige kontekster fra samtiden. Mange av de som stiftet bølgen, hadde fortid i filmtidsskriftet Cahiers du cinéma, hvor Truffaut tidligere som ung filmkritiker hadde slaktet fransk film. Og mange vil nok hevde det var filmkritikeren og filmteoretikeren André Bazinhadde innflytelse på utformingen av den franske bølgen. Chabrols Le Beau Serge (1958) blir beregnet som den første av alle Ny-bølge filmene. Videre etterfulgte av Truffaut med På vei mot livet (1959) og Godard, med Til siste åndedrag (1960). Og disse filmene ble både på det kritikermessige og publikumsmessige plan meget vellykket. I ettertid begynte også verden å se opp for denne nye retningen, som var meget interessant og spennende. Arthur Penn er et eksempel på en amerikansk regissør som har latt seg inspirere av bølgen, dette kan sees i filmen Bonnie And Clyde.

 

Særtrekk ved den nye bølgen
Filmer fra den franske bølge var det som oftest lavbudsjett-produksjoner, filmet med enkle filmkameraer, lys og lyd. Med slikt utstyr fikk de beveget seg ut i gatene. For eksempel følger man mange av karakterene i Paris' gater. Filmene foregår for det meste på locations, istedenfor i et studio. Den flytende kameraføringen, det at et kamera var håndholdt, ble fort et kjennetegn for den franske bølgens filmer. Filmene ble ofte skutt i regissørens venners leiligheter, og vennene ble også flittig brukt som crew til filmen. Et annet synlig trekk ved den franske retningen er at regissørene måtte regelmessig improvisere med utstyr, som for eksempel lys. I Jean-Luc Godards Til siste åndedrag (A bout de souffle), finner man mange Jump Cuts, hvor man i en lang scene plutselig klipper til et annen scene. Regissøren gjorde dette antakelig fordi scenen, ikke fungerte. En annen grunn skal visstnok være de budsjettmessige sidene ved filmen - de hadde rett og slett ikke råd til å filme en hel scene. I mange av filmene kan man også se at kameraet går 180 grader rundt - det klippes ikke.

De franske filmene fikk fort et status som et friskt pust innen fransk film. Mange av skuespillerne i filmene improviserte ofte dialoger og replikker.