En vurdering av en film, ofte gitt av en enkeltperson som nødvendigvis må gjøre filmanmeldelsen / filkritikken subjektiv. Inneholder som oftest et kort referat om hva filmen handler om, litt bakgrunn om involverte personer (regissør, skuespillere etc.) og til slutt en vurdering av filmen. Noen ganger satt opp i mot hva feks. regissør har gjort tidligere, eller opp i mot liknende filmer. Men man kan gå dypere inn i dette temaet...

Kritikeren kan sees på som eksperten, den objektive analytikeren med spesialkompetanse og distansert blikk.
Anmelderen er blitt beskrevet som publikums representant, en av oss. I "læserens første rekke" er uttrykket den danske kritikeren og forfatteren Tom Kristensen anvender.

Den amerikanske filmviteren David Bordwell beskriver hvordan filmkritikken fungerer innenfor tre relativ atskilte makroinstitusjoner. Den første er journalistikken, den andre er essayistisk skriving, og den tredje akademisk forskning. Disse tre institusjonene produserer filmkritikk i ulike fora, på ulike måter, og til dels med ulik funksjon. Bordwell beskriver institusjonene på følgende måte:

Journalistene skriver aviskritikken, daglig eller ukentlig. Filmkritikken i avisene (og i en viss grad i radio, på fjernsyn, og i den senere tid på Internett) er å betrakte som nyheter, og dekker det vi fortrinnsvis betegner som anmeldelser. Anmeldelsen er som regel den korteste formen for filmkritikk. Den baserer seg på ferske reaksjoner, ofte skrevet under tidspress. Anmelderen vektlegger helheten og trekker kun ut noen detaljer og anmeldelsene er gjerne beskrivende i formen. Anmeldelsen handler vanligvis mer om filmens innhold, enn om form. Når fortolkning er påkrevd er den ofte kort oppsummerende og generell, mens anmelderen gjerne er mer konkret når det gjelder vurdering av filmene, hevder Bordwell.

En essayistisk kritikk, på den andre siden, har ofte et større perspektiv. Kritikeren forsøker å sette filmen(e) inn i en videre kontekst, sammenligne med andre filmer, plassere den aktuelle filmen i en filmhistorisk sammenheng, drøfte filmen i en sosiopolitisk kontekst og så videre. En kritikk har større grad av tolkning og legger mer vekt på filmens form. Slik filmkritikk finner vi ofte innenfor den institusjonen som David Bordwell omtaler som den essayistiske som publiseres i filmtidsskrifter og magasiner.

Den siste av Bordwells institusjoner er den akademiske. Her blir kritikken formulert av forskere, enten internt i universitetsmiljøet eller for eksempel i bokform.