Dette er en tekst om paradoksale sympatier og karakterengasjement i forbindelse med at vi kan oppleve en films skurker og badguys som protagonister. Ved hjelp av Murray Smiths Sympatistruktur skal jeg se på hvordan og hvorfor dette kan være tilfelle når vi i virkeligheten - og som oftest i filmer - vil være på lag med de moralsk og etisk sett gode karakterene. I dette tilfellet vil jeg ta for meg filmen, Natural Born Killers (Stone 1994) og karakterene Mickey og Mallory.

Innhold:

• Innledning
• Bakgrunn for diskusjon om sympatier og karakterengasjement
• Sympati med M&M
• Avslutning
• Kilder

Innledning

I denne teksten skal jeg se nærmere på hvorfor og hvordan det kan ha seg at vi, som publikummere, kan sympatisere og investere et engasjement i karakterer som i utgangspunktet er kriminelle og/eller onde. Slike karakterer ser vi med jevne mellomrom i både mindre og større og mer velkjente filmer og TV-serier. Det er jo da naturlig å spørre seg hvorfor vi sympatiserer og ”holder med” feks Tony Soprano i TV-serien The Sopranos (Chase, mfl. 1999-2007). Til og med i meget voldelige filmer som Natural Born Killers (Stone 1994), hvor hovedkarakterene er ekstremt voldelige og samfunnsfiendtlige så oppnår Mickey & Mallory Knox en protagonistrolle i forhold til filmens univers. Vanligvis er protagonisten ”den gode” i en fortelling, selve begrepet protagonist konnoterer til noe positivt, en representant for vårt syn i det aktuelle fiksjonsuniverset, og en motsetning til antagonist som kommer fra et begrep om fiendtlighet og motsetning eller motstander – altså noe man kjemper imot.

Jeg ser på dette som paradoksale sympatier og karakterengasjement i oss selv ettersom at det samtidig strider imot oss selv ute i den virkelige verden. Hvordan kan det da ha seg at vi ser karakterer, som i den virkelige verden ville vært helt klare antagonister, bli protagonister i filmer og TV-serier? Hvorfor føler vi med de kriminelle og voldelige, og ikke imot dem? Hvilke grep gjør filmskaperne for å få dette til? Gjennom kjente filmvitenskapelige teorier og gjennom å se på mer produksjonstekniske midler og metoder, vil jeg forsøke å forklare og/eller, om ikke annet, forstå hvordan dette fenomenet oppstår.

I denne teksten vil jeg se nærmere på vårt engasjement i nettopp filmen Natural Born Killers (Stone 1994) – en film med høy popularitet og med to hovedkarakterer, Mickey & Mallory, som man normalt ville satt store spørsmålstegn ved, men som i filmuniverset oppnår vår sympati og engasjement. Filmvalget er gjort av flere grunner, men jeg ser på denne som en av de virkelig voldelige filmene med stor popularitet, en film med mye kontrovers, men samtidig en film med karakterer som er så ekstreme at man enkelt kan bruke mine resonnementer i forbindelse med sympati for andre såkalte badguys.

Bakgrunn for diskusjon om sympatier og karakterengasjement

Mitt ståsted og kilde for diskusjonen rundt sympatier og karakterengasjement er linket til Murray Smith og hans ”Structure of Sympathy”, eller sympatistruktur, om man vil. Smith har satt opp et slags skjema for hvordan vi oppnår sympati og engasjement i forhold til fiksjonskarakterer i filmer, og da jeg har til gode å ikke kunne benytte dette i forbindelse med film- og karakteranalyser, vil jeg hovedsakelig ta denne teorien i bruk her. For nettopp disse teoriene kan forklare oss hvorfor vi kan sitte og ”heie på” såkalte badguys, karakterer vi ville politianmeldt uten å tenke oss om i det virkelige liv – om ikke annet så ville vi i hvertfall ikke ”heiet på” dem når de for eksempel dreper uskyldige mennesker eller utfører andre alvorlige kriminelle handlinger. Men i noen filmer og TV-serier gjør vi altså nettopp dette.

Når det gjelder det å ”identifisere seg” med en fiksjonskarakter, så har dette en tradisjon i den psykoanalytiske teorien, og da gjerne i Lacans beskrivelse av speilfasen hvor et barn gjenkjenner seg selv i sitt eget speilbilde. Det Smith ønsker å gjøre, er å se på om ikke denne ideen er for svak for å beskrive og inkorporere nye erfaringer og erkjennelser i studiene av fiksjonskarakterer. Hans ideer stammer fra analytisk filosofi og kognitiv antropologi i stedet for den psykoanalytiske.

”My more modest goal here is to outline the ways in which the use of psychoanalysis has often led to descriptive inaccuracies and explanatory simplifications in the discussion of both the form and rhetoric of films, and the way in which spectators engage with such form.” (Smith 1995: 5)

Smith ønsker å se om ikke det går an å erstatte dette ”folkelige” identifikasjonsbegrepet med en mer helhetlig og nyansert modell for en slik analyse. ”Thus I propose replacing blanket terms such as ’identification’ and ’point of view’ with a system which posits several distinct levels of engagement with fictional characters, which together comprise what I call the structure of sympathy.” (Smith 1995: 5)

Smith kritiserer også den Brechtianske tradisjonen om at emosjonell respons i retning av empati kan forhindre og forpurre fiksjonsuniverset som et hele. ”This view of the nature and effect of emotional response, I want to argue, is reductive and ill-conceived.” (Smith 1995: 55)

Videre mener Smith også at våre tidligere erfaringer med fiksjon er viktige for vår oppfatning av dette universet og at denne leksikalske viten vi sitter inne med er med å hjelpe frem og forstå en fiksjonsfortelling. Men vi er også, samtidig, avhengige av vår erfaring fra den virkelige verden for som han sier: ”Traffic between world and text, then, runs in both directions: we need our experience of the world to ’get into’ the text, but the text itself may transform the way we understand and experience the world.” (Smith 1995: 54)

Gjennom dette skaper vi forskjellige skjemaer som vi bruker til å forstå handlingen, trekke midlertidige konklusjoner og ”gjette” på hva som skal komme. Og til å begynne med kan vi ta for oss det Smith beskriver som personskjema noe som skal til for at en karakter skal være troverdig som en sådan.

”The narrow, fundamental category of the human agent (in which culturally specific developments are based) may be taken to include: 1. a discrete human body, individuated and continuous through time and space; 2. perceptual activity, including self-awareness; 3. intentional states, such as beliefs and desires; 4. emotions; 5. the ability to use and understand a natural language; 6. the capacity for self-impelled actions and self-interpretation; 7. the potential for traits, or persisting attributes. A human agent must have the features and capacities listed above, or something like them, in order to fulfil a social role. […] A schema is a ‘mental set’ or conceptual framework which enables us to interpret experience, form expectations, and guide our attention.” (Smith 1995: 21)

Så når vi begynner å forstå en karakter og gjøre oss opp en mening om denne, bruker vi dette eller et tilsvarende skjema som vi reviderer på basis av informasjonen i den gitte tekst. Og fra dette kan vi oppleve realisme i en fiksjonsverden fra karakterer som gjør en mimetisk etterlikning av virkelige karakterer som vi kjenner igjen.
Murray Smith har i sin beskrivelse av karakterengasjement satt opp en struktur av tre punkter for å kunne oppnå engasjement i forhold til- eller kunne ”identifisere” seg med, en karakter. Dette er en kognitiv teori om at følelser og tanker er avhengige av hverandre, og hvor vi setter ting i kontekst før vi ender opp med å ”heie på en karakter”. Dette har han kalt ”The structure of sympathy” oversatt til sympatistruktur på norsk. Denne består av de tre punktene: Recognition, Alignment og Allegiance. (Smith 1995: 81-86) Dette kan igjen oversettes til Gjenkjennelse, Tilpasning/tilknytning og lojalitet/allianse. Jeg skal her gå gjennom disse og se på hva som egentlig ligger bak begrepene og forholdet dem i mellom.

I Gjenkjennelsen (Recognition) ligger ideen om at vi gjenkjenner en karakter som et individuelt og helhetlig menneske (eller annen skapning) gjennom kjente og/eller beskrevne fysiske karakteristika. I utgangspunktet litt merkelig, kanskje, men det har hendt i filmer at flere skuespillere har spilt samme karakter. ”Recognition describes the spectator’s construction of a character: the perception of a set of textual elements, in film typically cohering around the image of a body, as an individuated and continuous human agent.” (Smith 1995: 82) Når det er sagt, så presiserer Smith at dette ikke utelukker utvikling og endring av en karakter. Vi må oppleve en karakter som en helhetlig skikkelse da vi ikke kan oppnå engasjement i forhold til en livløs eller inaktiv samling av karaktertrekk.

Punkt nummer to er tilpasning/tilknytning (Alignment). Her er det vi får tilgang til karakterens handlinger, erfaringer og følelser og hans viten innenfor filmuniverset. Her kan filmskaperen bestemme vårt syn på en karakter gjennom å gi, skjule eller nekte viktig informasjon. Her kan det være snakk om handling, voiceover, drømmescener eller liknende for å gi oss tilgang på informasjon. ”The term alignment describes the process by which spectators are placed in relation to characters in terms of access to their actions, and to what they know and feel.” (Smith 1995: 83). Her kan vi, med filmskapers godvilje, oppnå en tilknytning til en karakter gjennom filmtid og gjennom å få tilgang til dennes subjektivitet. Filmskapers regulering av informasjon kan herved styre vår tilknytning til en karakter.

”I propose two interlocking functions, spatio-temporal attachment and subjective access, cognate with the concepts of narrational range and depth […], as the most precise means for analysing alignment. Attachment concerns the way in which the narration restricts itself to the action of a single character, or moves more freely among the spatio-temporal paths of two or more characters. Subjective access pertains to the degree of access we have to the subjectivity of characters, a function which may vary from character to character within a narrative.” (Smith 1995: ibid).

Smith sier videre at disse to funksjonene kontrollerer informasjon mellom karakterene og publikum, og at dette systemet resulterer i “the structure of alignment”. Videre avviser han at såkalt POV-filming automatisk vil resultere i identifikasjon med en karakter slik mange andre mener. Det behøver heller ikke å resultere i gjenkjenning av- eller at man allierer seg med en karakter.

Og til sist har vi lojalitet/allianse (Allegiance). Dette er hva Smith mener hva ”vanlige” mennesker, som oftest, snakker om når de snakker om å identifisere seg med en karakter på lerretet. Det være seg likheter med eller forståelse for opphav, kjønn, samfunnsklasse, alder osv. Dette er noe som oppstår etter at vi har fått tilgang på informasjon om karakteren og vi har tatt hans standpunkt i den gjeldende saken. For eksempel enten vi er enige at han skal bekjempe skurkene, eller vi er enige om at han bør fikse på et ødelagt vennskap. Vi er lojale mot ham og vi befinner oss i en allianse med ham i den konflikten eller i det forholdet som måtte ligge grunn for selve historien i filmen – såfremt vi moralsk sett kan tillate dette.
”Allegiance pertains to the moral evaluation of characters by the spectator. Here we are perhaps closest to what is meant by ’identification’ in everyday usage, where we talk of ’identifying with’ both persons and characters on the basis of a wide range of factors, such as attitudes related to class, nation, age, ethnicity, and gender […]" (Smith 1995: 84)

Den evaluering vi gjør her har både kognitive og affektive dimensjoner, når vi gjør en moralsk vurdering og rangerer karakterene i et skjematisk system for våre preferanser.

Vi gjør altså her en moralsk vurdering i forhold til karakteren, og da ser vi også gjerne på personlige trekk vi kan kjenne oss igjen i – eller skulle ønske vi hadde, kanskje trekk vi blir imponert av. Da er det fristende å trekke inn Aristoteles’ Dygdsetikk som kan belyse noen slike egenskaper for å beskrive det gode liv.

”Det viktige for Aristoteles er at hvis vi har dygd, altså fungerer godt som menneske, så vil vi bli lykkelige. Og kun den lykken som springer ut av dygd er ekte. […] moralske dygder, som består i å ha de rette karaktertrekk og holdninger – slik som måtehold, tapperhet, ærlighet, sjenerøsitet, rettferdighetssans.” (Dybvik 2004: 94-95)

Dette kan vi trekke inn i forbindelse med å vurdere en filmkarakter på et moralsk grunnlag slik at vi i neste omgang kan knytte oss til ham i en allianse eller å bli lojale overfor ham. Aristoteles viser oss noen karaktertrekk som de fleste vil kunne akseptere som verdifulle i forhold til å bedømme et menneske – eller en filmkarakter – som god eller ond.

Når det er sagt, så skal det påpekes at Smith ikke mener at publikum – verken i Recognition, alignment eller Allegiance – på noen måte kopierer egenskapene til karakter. Han mener heller ikke at man opplever en karakters tanker eller følelser. Disse punktene krever kun at publikum forstår at de gitte egenskaper og mentale tilstander utgjør selve karakteren. (Smith 1995: 85)

Et annet aspekt som er verdt å ta med her det Smith kaller skjematikk i forhold til karakterer og fiksjon. Dette er en måte vi publikummere setter opp et skjema i forhold til hva vi får av informasjon på lerretet. Herfra kan vi ut fra tidligere erfaring trekke slutninger om hvor handlingen vil gå – inntil vi eventuelt får ny informasjon som vil lede oss inn på nye veier.

”One of the central concepts in cognitive theory is the ’schema. A schema (plural, schemas or schemata) is a pattern which allows the mind to organize and process the mass of sensory data it constantly receives. Such patterns allow us to predict and postulate outcomes on the basis of partial information […] On the basis of such schema, we decide how to act, and we form expectations concerning the result of our actions and those of others.” (Smith 1995: 47)

Sympati med M&M

I tillegg til Smiths teorier, mener jeg at man også i tillegg kan oppnå sympati og engasjement gjennom bruk av kontraster mellom fiksjonskarakterene. Hvis man stiller to onde karakterer opp mot hverandre som protagonist og antagonist, må man gjøre et valg. Og dette valget kan påvirkes av historiens fortellerstil og bruk fortellermessig POV. Gjennom dette kan man oppleve at man sympatiserer med den som måtte ha det beste grunnlaget for å handle som han gjør. Eller man kan velge det beste av to onder hvis man bare blir gitt gode nok forutsetninger for det.

Valget av Natural Born Killers (Stone 1994) kan kanskje være litt kontroversielt ettersom den har mottatt mye slakt og dårlig kritikk. Men for de av oss som liker den, og tør jeg si, har forstått den for det Stone ønsket med filmen, kan dette valget være mer forståelig. Og kanskje har nettopp den sympatien som faktisk oppstår mellom oss og Mickey og Mallory Knox, vært en medvirkende faktor til hvorfor filmen fikk dårlige kritikker da den kom ut. Det kan være ubehagelig å oppleve at demonene i oss faktisk eksisterer. Hvor ofte sier man ikke til seg selv eller venner at man ønsker å drepe noen? Man mener det jo ikke bokstavlig, men det er relativt vanlig å si slike ting. Og hvor ofte opplever man ikke tilfredsstillelse når en skikkelig badguy blir tatt av dage i en film, eller når noen vinner over en eller annen overmakt i det virkelige liv? Hva med når en privatperson vinner over Staten eller politiet, og denne/disse får seg en skikkelig smekk, i sak der man vet (ut fra den informasjon man har fått) at myndighetene har begått urett? Hvor mange av oss ville for eksempel likt å se de skyldige politimennene i Obiora-saken få seg en skikkelig omgang med god gammeldags juling? Jeg tror det er noe iboende i oss alle at vi liker å se vonde ting skje med onde eller skyldige folk. Vi sier det, vi ”ønsker” det og vi ”håper” det vil skje, men vi gjør nødvendigvis ikke noe med det. Så når vi får det servert på kinolerretet blir det kanskje litt ubehagelig for noen av oss når filmskaperne gjør det på en så voldelig måte som i Natural Born Killers (Stone 1994). Når det er sagt så er ikke denne filmen den verste rent voldsgrafisk sett, verken før eller etter 1994 – på langt nær. Men den er ubehagelig i sin fremstilling av volden og handlingene, og kanskje har dette noe å gjøre med det paradokset som oppstår mellom vår moral og etikk og det som faktisk skjer i filmen. Når jeg har valgt å se nærmere på Natural Born Killers (Stone 1994), så har jeg valgt å se hovedsakelig på selve historien som fortelles og ikke på fortellerstilen og filmestetikken som i dette tilfellet er utradisjonell. Akkurat dette kan også være en av årsakene til de dårlige kritikkene filmen fikk, men sammenliknet med andre mer kunstneriske filmer står ikke Natural Born Killers (Stone 1994) tilbake for noen eller skiller seg nødvendigvis ut fra dem på en nevneverdig måte.

Natural Born Killers (Stone 1994) handler kort fortalt om paret Mickey og Mallory Knox som oppnår heltestatus for deres drapsturne gjennom USA, og på overflaten ser det ut til at de dreper for moro skyld og bryr seg lite om ofrene og samfunnet rundt dem. I filmen er media en viktig faktor og det er nettopp media som gjør M&M til helter og kjendiser.

Allerede i filmens første minutter utfører de en serie med grove drap på alle utenom en av gjestene på en veikro – og de dreper med glede, smil og en overlegen holdning. Hvordan oppnås det da sympati mellom oss og karakterene? Etter titteltekstene fortsetter filmen med et flashback til Mallory og hennes dysfunksjonelle familie.  Her får vi én av forklaringene på hvorfor Mallory har så mye hat og sinne i seg. Faren hennes er riktig fæl fyr som mishandler henne på fysisk og psykisk. Incest og andre overgrep er tydeligvis en dagligdags sak i dette huset og Mallorys mor gjør ingenting for å stoppe dette og blir dermed en medsammensvoren i mishandlingen. Allerede her begynner filmen å appellere til oss gjennom å gjøre ”de andre” til enda verre enn de forferdelige hovedkarakterene.

Filmen fortsetter med å introdusere Mickey, og Mickey sier de riktige tingene og forstår Mallory som igjen finner ham interessant og tiltrekkende. Mens hennes mor og far krangler i bakgrunnen stikker de av i bilen de stjeler fra Mallorys far. Deretter fortsetter filmen i nåtid med Mickey som sitter i fengsel for biltyveriet og Mallory som besøker ham der. Hun forteller om faren som planlegger å flytte slik at hun ikke kan treffe Mickey igjen, og om farens drapstrusler mot Mickey – samt om farens fortsatte overgrep. De er begge desperate nå. Mickey rømmer fra fengslet og kommer Mallory til unnsetning hvorpå de dreper moren og faren og ”setter fri” broren hennes fra det helvete de begge har vært en del av i en årrekke. Vi har nå vært vitne til de første drapene av Mickey & Mallory, og rent moralsk og etisk sett kan vi godt se dette som selvforsvar. For når man ser at en ung jente blir mishandlet på det verste gjennom lang tid, så kan vi godt forstå at hun til slutt får nok og tar loven i egne hender når hun og Mickey dreper moren og faren. Gjennom å lage en kontrast til M&Ms forferdelige handlinger kan vi faktisk gå god for dem. Om vi ikke ville gjort det samme selv, kan vi godt forstå handlingen. Til nå har filmen sørget for vår sympati med hovedkarakterene gjennom både Gjenkjennelse, Tilpasning/tilknytning og lojalitet/allianse. Vi er tilknyttet karakterene gjennom forståelsen av deres bakgrunn som oppnås gjennom å fortelle historien fra deres POV. Og alliansen blir nærmest en selvfølge så langt, ettersom overgrep mot barn kanskje er det verste som finnes av kriminelle handlinger.

Filmen går videre med å vise oss deres kjærlighet overfor hverandre og deres helt personlige bryllupsseremoni, som er både ektefølt og romantisk. Dette etterfølges av medias noe mer eller mindre syke og sensasjonspregede rekonstruksjoner av noen voldshandlinger som M&M har utført. Disse rekonstruksjonene har et MTV-preg over seg med skuespillere som fremstår som kuule og morsomme, og med fengende musikk i bakgrunnen - noe som gjør M&M langt mindre farlige enn de virkelig er. Dermed klarer media å gjøre M&M til populære mediafigurer blant folket, og det er dermed sådd et frø som etter hvert skal blomstre opp i M&M selv. Et fenomen man stadig ser ellers, er at personer som ofte figurerer i media etter en stund begynner tro på media og det som blir sagt om dem selv, og at livet deres mer og mer blir styrt av media. Og de fleste vet vel at slike ting kan lede mediefigurer inn i depresjoner og rusmisbruk – noe som igjen kan ende svært tragisk. Dette skjer også med M&M som man ser blir avbildet og presentert i alle verdens store mediekanaler.

Til tross for M&Ms sterke kjærlighet, er vi også vitne til deres personlige problemer og utfordringer. Slik sett blir disse monstrene menneskeliggjort og gjenkjennbar. Men det skal jo ikke skyves under en stol at de begge har psykopatiske trekk som ofte resulterer i at de overreagerer og dreper personer i stedet for å for eksempel å bli sint og kjefte på dem, slik vi kanskje ville gjort. Det er jo noe som heter ”sinnssyk i gjerningsøyeblikket”, problemet for M&M er jo at det blir for mange gjerningsøyeblikk. Om disse psykopatiske trekkene stammer fra mishandling og overgrep eller fra M&Ms rusmisbruk, kan sikkert diskuteres, men faktum er at slike ting faktisk kan forsvares i en rett – noe vi har blitt vant med gjennom blant annet medias rapportering fra virkelige rettssaker.

Når vi møter politietterforskeren Jack Scagnetti, som jo normalt sett skal være en representant for det som er rett og riktig her i verden, ser vi en mann som er langt unna en slik beskrivelse. Scagnetti er på mange måter like ille eller enda verre enn M&M ettersom han gjennom sitt yrke gjør som han vil og bryter loven på det verste bl.a. gjennom drap og trusler, for å nevne noe. Møtet mellom M&M og Scagnetti skjer etter at M&M er blitt syke av dødelige slangebitt og er på desperat jakt etter motgift. Igjen ligger det her et slags selvforsvar mot det som skjer her. Når Scagnetti kommer er han like gal som Mickey og truer med å drepe Mallory og starter med å skjære henne i brystet. Og selve arrestasjonen blir en oppvisning i unødig og overdreven politivold. Nok en gang lages det kontraster til graden av ondskap i M&M med å gjøre ”de andre” minst like ille. Så hvem skal vi heie på her? De som faktisk har en grunn til å handle som de gjør (desperasjon og redsel for å dø fra slangebitt) og de som utfører alvorlige og unødige overgrep i ly av deres politiyrke? Om ikke valget er lett så er det i hvertfall ikke selvsagt at vi skal holde med politiet her. Og når vi kommer til fengslet finner vi en riktig ondskapsfull fengselsdirektør med like ondskapsfulle betjenter. Alt i alt ser vi myndighetspersoner som opptrer høyst klandreverdig – personer som normalt skulle være representanter for den rettferdige moral og etikk. Det oppstår da, på mange måter, et veldig vanskelig dilemma. For hvor ille er det ikke at de som virkelig skal være til å stole på, er så veldig langt derifra?  Spesielt når vi ikke kjenner andre sider av dem enn nettopp denne. M&M hadde, om ikke annet, en god og forståelig grunn til noen av drapene de utførte. Vi vet ingenting om hvilke årsaker som ligger til grunn for at myndigheten skal begå slike overgrep, og vi kan derfor ikke forholde oss til noe annet enn den lille informasjonen vi får – at de nettopp, enkelt og greit, er gjennomsyret av ondskap. Verken mer eller mindre.

Mickey gjør i tillegg et poeng av våre indre demoner og naturens gang – darwinisme og den sterkestes rett til å overleve. Noe han gjør med nok gode argumenter til man ikke ser på ham som om han bare var full av galskap. Det er jo ikke ett spesifikt argument eller aspekt i denne filmen som oppnår vår sympati, men en samling med mange små og Mickeys argumenter om darwinisme og indre demoner i forhold til mennesker, er ikke ”sinnssyke” nok til vi kan avskrive dem fullstendig som ren galskap.

Avslutning

Uansett hva man måtte mene er det ingen hyggelige karakterer i Natural Born Killers (Stone 1994) hvis man ser bort fra ofrene som man aldri blir kjent med. Slik sett er dette en film hvor ondskap blir fordrevet med ondskap, og ikke en film med en tradisjonell kamp mellom det gode og det onde. Vårt dilemma blir dermed å finne noen holdepunkter som kan hjelpe oss å finne en eller flere karakterer vi kan heie på, for å si det slik. Her mener jeg vi faktisk oppnår en form for sympati og karakterengasjement opp mot Mickey og Mallory. Gjennom hovedsakelig å fortelle historien fra deres POV får vi en mer grunnleggende forståelse for hvorfor de gjør som de gjør – i motsetning til med resten karakterene som på mange måter forblir ren ondskap. Normalt skulle vi vel helst hatt en politimann eller liknende som kunne representere oss og vår moralske oppfatning om at det gode må overvinne det onde, men gjennom hele filmen finner vi ikke en eneste myndighetsperson som sørger for å skape rettferdighet i dette universet.  Jack Scagnetti som er politiets hovedrepresentant i dette tilfellet, er en meget ondskapsfull person som misbruker narkotika, dreper uskyldige og mishandler mennesker for å oppnå berømmelse og oppmerksomhet i forhold til sin egen person. I fengselet møter vi kun personer som faktisk ser opp til Scagnetti, og/eller som er likesinnet om ikke verre. Andre politimenn er unødvendig voldelige og utøver grov politivold i sine arrestasjoner. Media, som ofte skal være den objektive parten, fremstår her som upåvirket av de voldelige handlingene og som gribber som kun vil skape sensasjon og høye seertall for å tjene penger og oppnå berømmelse. Med journalist og medieprodusent Wayne Gale i spissen ser vi media som virkelig overgår seg selv i dette. Gale går til og med så langt at han slår seg sammen med M&M og begår selv grove kriminelle handlinger i sin jakt på mer berømmelse. Vi har altså ingen vi normalt ville identifisert oss med, og blir nærmest tvunget til en sympati med to mer eller mindre sinnssyke massemordere. For nettopp M&M er de eneste i filmen som tilsynelatende har en grunn til å gjøre som de gjør. Det hele starter jo med et innlysende selvforsvar mot incest og både fysisk og psykisk vold fra Mallorys foreldre. Et selvforsvar de fleste ville kunne ha forståelse for. I tillegg til selve selvforsvaret får vi historien servert fra M&Ms POV med all den bakgrunnsinformasjon vi trenger for å engasjere oss i deres prosjekt. Det brukes både tid og energi på å fortelle deres forferdelige forhistorie og bakgrunn for flere av drapene de begår, og selve volden blir gjennom filmens estetikk gjort ufarlig gjennom bruk av humor og, i enda større grad, kontraster opp mot resten av filmkarakterene som på mange måter blir de ondeste av dem alle. Andre karakterer blir underminert gjennom å unngå å fortelle deres forhistorie og dermed gjøre dem enda verre enn M&M i forhold til en sympatistruktur.

Slik sett klarer filmskaperne å sørge for at vi som publikummere oppnår en sympati for noen vi normalt helst ville sett i fengsel eller enda verre. Det hele er noe paradoksalt og på mange måter ubehagelig. For hvordan ser vi på oss selv etter noe slikt? Kan vi godta at vi på en måte støtter to utilregnelige massemordere? Eller blir vi fortvilt fordi denne historien kanskje ligger litt for nært sannheten og virkeligheten – om enn noe overdrevet? For er det ikke nettopp slik at filmer så alt for ofte har en tendens til å fortelle historier hvor alt går bra, eller i hvertfall hvor det gode vinner over det onde, mens det i virkeligheten er en inneforstått og lite spiselig sannhet at livet så absolutt ikke er rettferdig og at det gode faktisk ofte taper?

Kanskje er Natural Born Killers (Stone 1994) en film som forteller mer sannhet enn vi skulle ønske. For hva vet vel egentlig folk flest om hvordan media opererer eller om hvordan politiet ofte må ty til det noen vil kalle umoralske og uetiske handlinger. Kanskje er det nettopp slike ting som gjør vårt engasjement så paradoksalt i dette tilfellet. I våre hverdagsliv føler vi oss sikre på at vi lever i et rettferdig samfunn med myndigheter som vil passe på oss og beskytte oss mot usannheter og/eller overtramp i og fra media, og overgrep fra nettopp disse to viktige samfunnsinstansene, mens sannheten kanskje er noe annerledes.   Uansett klarer Natural Born Killers (Stone 1994) å skape en mer eller mindre sympati for to forferdelige fiksjonskarakterer – paradoksalt nok.

(Tekst: Dan Tore Jørgensen)

Kilder:

Dybvik, D.D., Dybvik M. (2004) Det tenkende mennesket, Trondheim, Tapir akademisk forlag
Gjelsvik, A. (2004) Fiksjonsvoldens etiske betydninger: en studie av forholdet mellom vold i fiksjonsfilm, følelser og vurdering, Trondheim, Doktoravhandlinger ved NTNU, 2004:158
Schneider, S. J.  (Editor) (2004) New Hollywood violence, Manchester/New York, Manchester university press
Smith, M.  (1995) Engaging characters – Fiction, Emotion, and the cinema, New York, Oxford University press
Tasker, Y.  (Editor) (2004) Action and adventure cinema, New York, Routledge



Filmer:

The Sopranos, David Chase, m.fl. (1999-2007)
Natural Born Killers, Oliver Stone (1994)