| Et fascinerende eksempel på internetts galskap |
|
- En fortelling om internett, dets muligheter og umuligheter - Innhold:
Innledning
Internett har gått fra å være en fremtidsutopi til å bli en naturlig del av hverdagen vår. Vi leser aviser og ser TV, vi henter faktakunnskap og ytrer våre meninger og vi betaler regninger og kommuniserer med både offentlige og private aktører gjennom internett. Det er nesten ikke den ting vi ikke kan gjøre ved hjelp av dette nye mediet og antall lovprisninger av nettet er uendelig og stadig voksende. Nettets muligheter for utvikling er uante og dets fremtidige implementeringer og utvikling er en overveldende tanke vi nok ikke kan si vi har forstått helt enda. Man snakker lovprisende om hvordan nettet er demokratiserende og også viktig for å beholde de demokratier vi allerede har. Mennesker i totalitære regimer kan få ut både meninger og fakta til verden utenfor, bilder og video kan sendes fra steder som bryter menneskerettigheter og gjør overgrep på egen eller annen befolkning. Alle kan bli hørt og ytre sine meninger til en hel verden, men er internett bare positivt? Er det bare positivt at alle og en hver kan ytre seg om hvilket som helst tema og publisere en hver tanke og mening de måtte ha?
Jeg vil i denne teksten se på hvordan mangel på en overordnet kontroll av privatpersoners selvrealisering og utlevering på internett, gjennom blogger, personlige hjemmesider og sosiale nettverk, også kan ha sine negative sider. I denne forbindelse vil jeg bruke spesielt ett eksempel som i skrivende stund fortsatt er online og gjeldende – en privat blogg som over lengre tid har skapt både problemer og frustrasjon for både blogginnehaveren selv og mennesker rundt ham, samt store potensielle farer. For å anonymisere personen har jeg valgt å kalle ham JoeBlogg. Normalt ville man nok oppgi bloggens adresse i kildehenvisningene, men jeg føler denne personen gjør mer enn nok skade på seg selv og andre, som det er, og ser ikke behov for at jeg skal bidra til å øke dette problemet ytterligere. Til tross for dette vil nok andre kilder og opplysninger kunne avsløre personen og hans blogg-adresse, men jeg har, om ikke annet, anonymisert personen i ett ledd. Den siste tidens kommersialisering av publiseringsteknologi, som blogger og sosiale nettverk, har på en radikal måte kortet ned veien til farefull opptreden på internett. De tidligere kunnskaper som var nødvendig for publisering på nettet i form av personlige hjemmesider, som for eksempel kjennskap til HTML-koding og serverteknologi, er fjernet gjennom automatiske bloggsystemer, nettverk som Facebook og MySpace og andre CMS’ (conten management systems). Noe som klart forenkler veien til potensielle problemer og farer.
Bakgrunnsteori og teknologi
Teoriene jeg vil gjøre bruk av i denne teksten er Godø og Hetlands teori om fortellinger rundt ny teknologi, dens fordeler, bakdeler og spredning – og Hawkins’ 10 punkter for hva som avgjør spredning og adapsjon av teknologi. Og jeg vil gjennom henvisninger til publiserte fortellinger vise noen av problemene ved de ukontrollerte publiseringsmulighetene vi har. Helge Godø og Per Hetland tar utgangspunkt i at man ofte møter ny teknologi gjennom fortellinger fra medier, brukere, venner og bekjente. Disse fortellingene har flere funksjoner, både som en reklame for teknologien eller temaet, men de er også med på å tillegge teamet innhold og mening gjennom fortellernes tolkninger og erfaringer med det aktuelle temaet eller teknologien. ”Teknologien – også de som skaper og bruker teknologi – blir for eksempel fremstilt som gode eller onde; teknologien muliggjør frihet eller kontroll, man elsker eller hater den, den er pålitelig eller upålitelig, eller man opplever seg inkludert eller ekskludert.” (Godø / Hetland 2003: 44) Fortellinger i samsvar med Godø og Hetlands teorier kan være en av flere drivkrefter for å spre og popularisere ny teknologi og dens muligheter. En alternativ og kanskje samarbeidende årsak kan være ett eller flere punkter fra Hawkins’ 10-punktsliste over avgjørende aspekter for teknologispredning:
Fortellingene, i Godø og Hetlands forstand, må ha et innhold for å engasjere sine lyttere eller mottagere, og Hawkins’ modell kan vise seg å være en liste over argumenter som fortelles videre til potensielle konsumenter. Man kan skryte av fordelene til en teknologi i forhold til en annen, snakke om prisfordelene eller vise frem den aktuelle teknologiens tekniske fordeler og eventuelle forbedringer i forhold til tidligere og tilsvarende løsninger. Fortellingene kan være mange og inneholde flere argumenter, momenter, påstander og begrunnelser.
Slike fortellinger og argumenteringer kan også være en pådrivende faktor for skapingen av ny og forbedret teknologi. En løsning kan, for eksempel, kritiseres for å være for avansert og vanskelig, og ønsket om noe bedre og enklere kan spre seg blant brukere og dermed skape behov og krav om noe nytt som kan eliminere de eventuelt eksisterende problemer. I denne teksten handler det om internett og publiseringsteknologi, og de nyvinninger som har kommet til i den senere tiden og noen av deres problematiske sider. Teknologien bak private publiseringer på internett
Jeg skal ikke her forsøke å gi en eksakt og nøyaktig gjennomgang av alle de teknologiske løsninger som ligger til grunn for internetts muligheter pr dags dato, men heller gi noen eksempler på hvordan utviklingen for privatpersoners muligheter for å ytre seg på verdensveven har åpnet en ny og uregulert verden. Internett har siden sin kommersialisering på 90-tallet opplevd en eksplosjon i både størrelse, bruksområder og muligheter. Spådommene har vært mange om hvordan dette skulle utvikle seg og hvilken rolle dette nettverket skulle få for hver og en av oss. I 1996 skrev Leif Osvold et debattinnlegg i Dagens Næringsliv, under overskriften, Internett en flopp!, at internett ville dø ut i løpet av et par år fordi ingen ville tjene penger på det, den private bruken av nettet ville være marginal og den totale mengden informasjon ville utgjøre så store søkeproblemer at brukerne i frustrasjon ville kutte ut bruken av internett (internett 11 ). Disse ordene har Osvold i ettertid måtte spise i seg (internett 12 ). Virkeligheten har blitt en helt annen.
Med kommersialiseringen av internett kom også muligheten for publisering av lyd, bilder og tekst, men veien til ”The information superhighway” var ikke så kort i startfasen som den er i dag. Tidligere var man avhengige av å forstå hypertekst eller HTML (HyperText Markup Language) for å kunne ytre seg på nettet. Skulle man publisere en tekst på en hjemmeside måtte man lære seg dette nye språket eller betale noen andre for å gjøre jobben for seg. Senere kom det programvare som hjalp mer utenforstående til å lage websider, såkalte WYSIWYG (What You See Is What You Get)-HTML-editorer. Programmer som kunne vise deg hvordan den koden du skrev ville bli sett i en nettleser. HTML-editorene utviklet seg raskt og ble relativt enkle å forstå for mennesker som fra før hadde en viss innsikt i dataprogrammer som for eksempel tekstbehandlere. Men man var fortsatt avhengige av å forstå hvordan HTML fungerte, hvordan servere fungerte og hvordan man i praksis skulle få alt sammen til å fungere sammen på en online server. Veien kunne være svært teknisk, lang og vanskelig. I 1996 ga Microsoft ut sin HTML-editor, FrontPage, som en del av deres Office-pakke og nådde dermed svært mange brukere og gjorde produksjonen av hjemmesider mye enklere. Men fortsatt var det behov for en del teknisk innsikt og forståelse for å kunne bruke dette verktøyet. Og selv om ting skulle endre seg raskt og at det relativt tidlig fantes gratisløsninger, så var publisering på internett også forbundet med en viss økonomisk utgift. Man måtte kjøpe seg domenenavn og plass på såkalte webhotell eller webhoster. Internett var noe man koblet seg på gjennom telefonlinjene og tellerskrittene kunne være kostbare, spesielt med de dårlige netthastighetene man da hadde. Det var i hele tatt en rekke begrensende trappetrinn som måtte bestiges før man endelig kunne vise til en publisert tekst. Publisering på internett var ikke noe for hvermannsen, og kravet til forenkling av teknologien økte raskt sammen med produsentenes ønsker om å være først og best med nye og enklere løsninger.
Utviklingen skulle gå raskt, og gjennom reklamesponsede hjemmesider kunne man etter hvert få gratis webhotell og HTML-editorer ble raskt mer brukervennlig. Etter hvert skulle man også få muligheten til å publisere gjennom automatiserte HTML-editorer som ikke krevde noen større teknisk innsikt. Og med bloggens voksende popularitet skulle det dukke opp mange aktører på dette området som ga alle en mulighet til å realisere sine ønsker om et eget område på nettet. I dag er det nesten ingen krav til datateknisk forståelse for å kunne publisere tekst, bilder, lyd og videoklipp på nettet. Kan man bruke en vanlig tekstbehandler så kan man også publisere og ytre seg på nettet. Krav om at man må en tradisjonell hjemmeside er borte – nå kan man gjennom blogger og andre kanaler ytre seg uten å forstå teknikken bak. Alle krav til forståelse for HTML-språket er borte, de nye tekniske løsningene er intuitive og lettfattelige, og webhotell eller andre løsninger er i mange tilfeller gratis og lett tilgjenglig for alle og en hver. Har du noe du vil si på nettet tar det ikke mer fem minutter før det er online og offentlig tilgjengelig på en splitter ny blogg. Har du allerede en blogg eller en annen publiseringsløsning tar enda kortere tid, og om datamaskinen er for langt unna kan du sende publikasjonen fra mobiltelefonen til nettsiden din.
I dag har man et utall kanaler for publisering på nettet. Vanlige blogger, både gratisløsninger under andres domener og egne privateide løsninger på rimelige webhotell. I tillegg kommer sosiale nettverk som Facebook, MySpace, Twitter, YouTube og andre liknende kanaler. Og tiden fra ide til offentlig tilgjengelig informasjon er kortet ned fra timer, bak en PC med HTML-koding, til bare sekunder – og knapt nok det. En oppdatert status på Facebook er øyeblikkelig tilgjengelig, og det samme gjelder annen informasjon du måtte ønske å legge ut. Tiden fra hodet til nettet har blitt så kort at vi i enkelte tilfeller kanskje har mistet den naturlige tidsbarrieren for å tenke oss om og vurdere om vi virkelig burde publisere.
Og fortellingene om hvor fantastisk denne utviklingen er, og har vært, har vært mange og svært positive. Man snakker om hvor bra det er at alle kan bli hørt, at alle kan si hva de mener om et hvert tema. Man snakker om at internett er en demokratiserende kraft som vil hjelpe verden fremover til å bli et bedre sted for flere mennesker. Veien fra den ene til den andre siden av kloden er kortet ned, handel kan med enkelhet foregå over og mellom mesteparten av verden og faktainformasjon er tilgjengelig for alle og en hver som har tilgang på dette fantastiske verktøyet.
Men har ikke internett også sine mørkere sider, og vil ikke noen av dystopiene også være sanne? Jeg skal se nærmere på et spesifikt eksempel som nok dessverre ikke er enestående, og som vi nok vil måtte regne med å se flere av i tiden som kommer.
JoeBlogg og internett
JoeBlogg blogg på Blogspot.com (også kjent under navnet, Blogger.com), http://xxxxxxxx-mirror.blogspot.com/ har vært online siden september 2007 og denne bloggen er, slik jeg oppfatter det, hans hovedkanal for publiseringen sin. Selve bloggen har en forferdelig lite publikumsvennlig layout og design, den bryter med alle tradisjoner for hvordan man setter opp en blogg eller andre websider, og selve tekstene på bloggen har ingen formatering i henhold til vanlig praksis. Bloggen gir et inntrykk av kaos og mangel på kunnskap om teknologien bak, men en total mangel på kunnskap kan det ikke være ettersom Blogspot er satt opp med automatiske templates – noe JoeBlogg helt tydelig har gått bort fra. Layouten er totalt forandret, noe som krever en viss kjennskap til HTML-koding. Og i følge hans CV skal han ha flere års utdanning innen datateknologi - inkludert en bachelorgrad. Men på den andre siden kan det jo hende at JoeBlogg ved et uhell har ødelagt oppsettet som Blogspot automatisk legger til en nyopprettet blogg, eller kanskje blogginnehaveren virkelig ønsker å ha det slik – kanskje forklaringen ligger i personen bak bloggen, som jeg skal komme tilbake til senere.
Årsaken til at jeg bruker denne bloggen som et eksempel er at jeg tidligere, ved en tilfeldighet, kom over en bloggpost fra JoeBlogg. Et utdrag av en post var publisert gjennom nettjenesten, Kudos.no (internett 2), en tjeneste som lar bloggere og andre tipse om linker og utdrag av interessante ting de finner på nettet. En tjeneste som ofte blir av bloggerne selv for å promotere sine egne blogger og bloggposter. Denne posten fra JoeBlogg tilsa at det bare var noen som drev og tullet med mediet og de som eventuelt leste bloggen, så jeg brydde meg ikke noe mer om det. Men flere poster dukket opp og nysgjerrigheten tok overhånd og jeg kunne ikke motstå å lese disse merkelige og paranoide postene som dukket opp fra denne personen. JoeBloggs problematiske publiseringer
Førsteinntrykket var at JoeBloggs bloggposter var ytringer i forbindelse med en spøk eller en eller annen form for rollespill som jeg var ukjent med. Han skrev om både mafia, personer og stater som visstnok var ute etter ham. Udefinerte mafia-størrelser, organisasjoner, bedrifter og privatpersoner som skulle ta JoeBlogg, stater – inkludert den norske – som overvåket ham og drev trakassering av ham. Og det var ikke nok med påstander, JoeBlogg førte bevisførsel ved å publisere utdrag av besøksstatistikk for bloggen i form av print-screens (bilder), noe som øker troverdigheten i forhold til en rent skriftlig gjengivelse. I noen tilfeller var disse bevisene tydeligvis ikke gode nok i hans øyne og han publiserte derfor også skannede brev og dokumenter som var mer eller mindre relatert til sakene. Hans egne tekster i bloggpostene inneholder både personlige og biografiske historier, noe som i utgangspunktet er relativt vanlig i personlige blogger, men disse tekstene inneholder også navn og opplysninger om utenforstående personer og hans familie og slektninger. Og han snakker åpent om til dels meget private forhold og hendelser som involverer andre enn ham selv. I denne bloggen avsløres det, med andre ord, ting som de involverte personene kanskje ikke setter så alt for stor pris på – noe enkelte av dem også har protestert på gjennom egne publikasjoner på nettet. Ett eksempel er bloggen, Lena mot trakassering fra xxxxxxxx (internett 3), hvor flere personer har kommet sammen om problemet med JoeBlogg. Problemet her blir at det disse personene kritiserer JoeBlogg for å gjøre, det ender de opp med å gjøre mot ham. Her publiseres det navngitt kritikk av personen og det offentliggjøres påstander om JoeBloggs mentale helse og rykter om hans person og hans liv. Det samme skal visstnok tidligere ha skjedd på Facebook også, gjennom en gruppe mot JoeBloggs trakasseringer av personer, men denne Facebook-gruppen ser nå ut til å være slettet. Andre eksempler finnes på et utall internettforum både i inn- og utland. Men Lena mot trakassering fra xxxxxxxx (internett 3 ) er nok ikke helt uberettiget ettersom JoeBlogg også her kommer med både trusler og trakassering av de som poster og kommenterer i bloggen.
Ved første øyekast kunne JoeBlogg og hans motstandere se ut til å være i en urettferdig sladder- og mobbepreget kamp hvor motstanderne kom med barnslige og ærekrenkende påstander om hans mentale helse. Men nylig la JoeBlogg selv ut skannede brev og dokumenter som omhandler hans forhold til helse-Norge. Usladdet og mest sannsynlig uendrede dokumenter som viser hans medisinske journaler inkludert diagnoser og utdrag fra hans samtaler og historikk med leger, psykologer og helsepersonell. (internett 1) Her går det frem, i følge Psykiatrien i Vestfold, at JoeBlogg lider av F22.0 paranoid psykose :
”F22.0 Paranoid psykose (vrangforestillingslidelse): Lidelse kjennetegnet av utvikling av enten en enkeltstående vrangforestilling eller et sett beslektede vrangforestillinger som vanligvis er vedvarende og noen ganger også livsvarige. Vrangforestillingenes innhold varierer sterkt, men typisk innhold kan være: forfølgelse, grandiositet, erotomani, sjalusi, kverulans, forgiftning, smitte eller sykdom (ikke-bisarre vrangforestillinger).” (Internett 4 )
I tillegg noterer legen at JoeBlogg viser klare tendenser til schizofreni. Om det er som følge av hans mentale tilstand eller om det er en virkelig hendelse skal ikke jeg mene noe om, men JoeBlogg har også publisert beskyldninger om en jentes voldtekt av ham. I denne forbindelsen legger han ut fullt navn på jenten som visstnok skal ha voldtatt ham, både i form av rene bloggposter, men også i form av en usensurert skanning av hans politianmeldelse. Denne anmeldelsen inneholder ikke bare navn på angitt voldtektskvinne, men også på hans tidligere seksualpartnere og en detaljert gjennomgang av de aktuelle sexaktene.
Andre dokumenter han har publisert er for eksempel sin egen selvangivelse med all informasjon inntakt – inkludert pinkoder og personnummer, brev fra Statens Lånekasse og diverse ansettelsesforhold i flere bedrifter – inkludert passord og brukernavn for interne nettsider. Og med tanke på den store utbredelsen av identitetstyveri i dag, er jo dette et skoleeksempel på hva man så absolutt IKKE skal gjøre. Eksempelvis er det nok med en fødselsdato og en adresse for å registrere et kontantkort til mobiltelefon i en annens navn og derfra skape store problemer for offeret for identitetsstyveriet, for eksempel slik som med Gaute Ormåsen (internett 5) . Mulighetene med fullt personnummer er uante og det er jo noe av årsaken til at personnummer skal behandles med den ytterste forsiktighet, og i hvertfall ikke publiseres offentlig på internett. Dette er noe som bare gjøres av en særskilt uvitende eller syk person.
Så hvorfor er det ingen som setter en stopper for dette? Staten og helse-Norge har tydeligvis vært klar over JoeBlogg og hans problemer i lengre tid, og det er fra utallige personer ytret ønske om å få stoppet hans publiseringer og trakasseringer. Lena fra Lena mot trakassering fra xxxxxxxx (internett 3) skriver i en av hennes bloggposter at det er videresendt både diagnose og andre opplysninger til politiet, og det burde vel uansett være kjent i etatene at JoeBlogg driver med både publisering av personopplysninger og trakassering av personer, bedrifter og andre, ettersom han til stadighet har anmeldt forskjellige tvilsomme saker som til stadighet blir henlagt. Så hvem skal stoppe dette? Hvem kan stoppe dette? Blogg-tjenesten, Trykker.com , mottok tidligere i år en del klager på denne personen, men svarte følgende gjennom sin ”vaktmester”:
”Min personlige mening er at om en blogger skriver noe ille så er det en sak mellom bloggeren og fornærmede, og om disse ikke klarer å bli enige så er en dommer den tredjeparten som bør løse konflikten. Jeg er trykker.com vaktmester. Jeg er ikke sivilingeniør og jeg er heller ikke en dommer - og jeg ser ingen grunn til å påta meg sistnevntes plass i samfunnet.” (internett 6 ) Og dette er fra en norsk eier bosatt i Sverige. Hva så med Blogspot (Blogger.com) som eies av det internasjonale selskapet, Google? Ingen ser ut til å ta ofrene til JoeBlogg alvorlig og han får tydeligvis lov til å holde på som han vil – uavhengig av de negative følger dette måtte få for andre og ham selv. Hvilke rettigheter har de som kjemper mot denne galskapen? Er dette en bakdel av internetts demokratisering eller bare en del av den som vi må godta? Og hva med den beskyttelsen vi har rett på i den vanlige pressen? Vær Varsom-plakaten sier i punkt 1.5. at ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.” (internett 7 ), men denne sikkerheten har vi altså ikke på de privatkontrollerte delene av internett. Selv om en hver skribent er ansvarlig for det han eller hun publiserer på nettet, er det tydeligvis ikke så enkelt å kontrollere dette gjennom det tradisjonelle lovverket – spesielt ikke når man skal forholde seg til selskaper, servere og personer som befinner seg i forskjellige land og er underlagt forskjellige lovverk. I eksemplet med JoeBlogg er personens identitet udiskutabel og velkjent – noe som er svært sjeldent – og han driver utvilsomt med trakassering av andre personer gjennom ærekrenkende påstander – og uten samtykke – publisering av konfidensiell informasjon og opplysninger fra brev, e-poster og andre former for korrespondanse. Både familie og ”venner” får gjennomgå og han fabulerer – og forsvarer seg med – et utall konspirasjonsteorier. Det er en ”mafia” som er etter ham, Illuminati og jødene er innblandet, aviser, nettsteder og debattforumer er ute etter å sensurere ham og politiet er mer en del av problemet enn en løsning på alle de farer han opplever ute i verden.
Man kan så spørre seg om de korrekte instanser er varslet om hans helsetilstand og handlinger, men i følge flere enkeltpersoner som vil ha bukt med problemet, sies det på flere nettsteder at det er sendt informasjon til både helsevesen og politi. Og politiet har visstnok også sjekket denne bloggen hans ettersom JoeBlogg selv publiserer print-screens av hans besøksstatistikk som faktisk viser at personer fra politiet har brukt utallige timer på å lese denne bloggen. Så hvorfor skjer det ingenting?
Datatilsynet kommer med flere anbefalinger i sin rapport, Personvernrapporten 2006 , anbefalinger som fortsatt gjelder, hvor de sier at man bør snakke med den ansvarlige, deretter kontakte domeneeier og/eller anmelde saken til politiet (internett 9 ). Men hva når dette ikke hjelper? For det er jo tydelig at disse rådene ikke hjelper når det gjelder JoeBlogg.
Avslutning
Bare for å ha det sagt, så har ikke jeg personlig noe som helst forhold til JoeBlogg og hans handlinger på nettet. Ikke kjenner jeg ham og ikke har jeg snakket eller kommunisert med ham på noen som helst måte. Jeg oppdaget bare hans blogg ved en tilfeldighet og fant hele fenomenet både fascinerende og skremmende. Saken er jo at kan han, så kan også andre, og hvem vet hvem som blir offer for noe liknede neste gang? Og det er vel tvilsomt at dette er et enestående eksempel, det er vel heller all grunn til å tro at flere slike saker er aktuelle både i inn- og utland pr i dag og at det i fremtiden vil dukke opp enda flere tilfeller.
I Storbritannia diskuteres det om man skal ha en tilsvarende løsning som Vær Varsom-plakaten for bloggere, men i Norge vil man ikke ta i bruk slike virkemidler, men heller satse på at folk følger normal folkeskikk. ”- På slike sider er det i utgangspunktet ikke noe redaktøransvar, forklarer Kokkvold [Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold (min. anm.)] til Dagbladet.no. Utvalget har så vidt diskutert problemstillingen og mener det er all grunn til å oppfordre bloggerne til å følge både normal folkeskikk og presseskikk, uten nødvendigvis å påta seg det klassiske redaktøransvaret.” (internett 8 )
En privatperson og hans publikasjoner på nettet skal da altså ikke ha eller være en ansvarlig redaktør i tradisjonell forstand. Dette er i og for seg greit, ettersom det helt klart er et behov for å kunne ytre seg anonymt uten at noen skal kunne spore ens identitet. Vi har også hemmelige valg i Norge, noe som er en absolutt nødvendighet for et fungerende demokrati, så det er ikke anonymiteten som er problemet. På den andre siden bør vel webhotellet eller serveransvarlig ha et visst ansvar for det innholdet som publiseres fra deres maskinpark. En hver webhost eller bloggtjeneste er jo ellers så flinke til å kreve at du godtar deres retningslinjer før du får lov å gå i gang med bloggen eller hjemmesiden din. Legger du ut rasistiske ytringer eller publiserer ulovlig pornografi, eller bryter andre regler, vil jo nettstedet ditt bli stengt relativt rakst hvis noen skulle sende inn en klage.
Noe av problemet kan nok ligge i de internasjonale forholdene mellom de forskjellige landene og deres nasjonale lover. Og det er nok lett å skylde på slike forhold hvis et allerede underfinansiert politi skal gå i gang med etterforskning og en eventuell tiltale. Men skal man ikke også tenke på de personer som blir rammet av denne mangelen på kontroll? Det er jo en kjent sak at mange arbeidsgivere ”googler” eller på andre måter sjekker sine jobbsøkere på internett (internett 10 ). Og hvordan vil det da se ut hvis du på flere nettsteder og i publiserte dokumenter er beskyldt for å ha voldtatt noen? Kan man forvente at en potensiell arbeidsiver skal lese gjennom en hel blogg for deretter kanskje forstå at opphavsmannen ikke nødvendigvis farer med sannheter og mest sannsynlig lider av en eller annen sinnslidelse? Slik JoeBlogg opererer med speiling (re-publisering av samme innhold) av både bloggen og dens innhold over flere domener og kanaler, så vil jo et søk på den aktuelle jenten resultere i flere søketreff som assosierer henne med å være voldtektsforbryter.
Fenomenet JoeBlogg er et fascinerende eksempel på internetts galskap, og flere spørsmål dukker opp i forbindelse med ansvaret for både personen bak og de personer som er offer for hans oppførsel og fremferd. Uten å skulle gå inn på selve lovverket, noe som er langt unna min personlige kompetanse, må man jo stille spørsmål ved om ikke det norske helsevesenet og psykiatrien i samarbeid med politiet har et ansvar her. Skal ikke disse instansene være med på å beskytte personer både mot seg selv og mot andre når disse så tydelig ikke er i stand til dette selv? Skadevirkningene av JoeBlogg virksomhet kan jo ha uante konsekvenser for både den ene og den andre. I flere av hans bloggposter viser han selvinnsikt i problemet, men ønsker eller klarer ikke å gjøre noe med det selv, så noen må jo steppe inn å gjøre noe.
Man kan også spørre seg om hvem JoeBlogg faktisk er, og hva som egentlig er problemet – og om er det et problem i det hele tatt. Hvor kommer for eksempel navnet "JoeBlogg" fra? "Joe" (MERK: navnet er byttet ut i denne nettpubliseringen) betyr i mange tilfeller fyr eller type – en hvemsomhelst. XXX (MERK: ordet er byttet ut i denne nettpubliseringen) er et kjent engelsk synonym for svindel. Er det vi som er offer for en meget gjennomført spøk her? Muligheten er så absolutt tilstedet, men hele fenomenet virker å være alt for forseggjort til å være noe annet enn virkelighet. Og JoeBlogg kan godt være forfulgt selv om han muligens lider av paranoid psykose. Med fare for å virke likegyldig og se humoristisk på hele fenomenet, er det fristende å sitere Kurt Cobain: "Just because you're paranoid doesn't mean they aren't after you" (sangtekst fra Nirvanas "Territorial Pissings"). Uansett om dette skulle være en ren svindel og en spøk, så er eksemplet fortsatt mer enn gyldig i forhold til de farer og skadevirkninger som kan oppstå i kjølvannet av den enkle og allment tilgjengelige publiseringsmuligheten alle og en hver av oss har i dag. Jeg er den siste som ønsker å bli kontrollert på internett og den siste til å ville anonymiteten til verks, men jeg stiller gjerne spørsmålet om ikke noen burde kunne kontrollere visse ting på nettet. En demokratisering er greit nok, men skal man la privatpersoner kriminalisere både seg selv og andre? Jeg tror ikke det var dette Tim Berners Lee og CERN hadde i tankene den gang internett ble en realitet. Og jeg tror ikke det er så veldig mange av oss andre som ønsker slike tilstander på nettet nå eller i fremtiden. Jeg ønsker JoeBlogg det beste og håper noen kommer til og hjelper denne forstyrrede sjelen slik at både han selv og hans ofre kan få fred og kunne fortsette sine liv uten forbli forfulgt av teknologiens demoner.
(Tekst: Dan Tore Jørgensen) Kilder:
Wardrip-Fruin, N. & Montford, N. (eds.) (2003): The New Media Reader. London, MIT Press Kompendium: MPROD3001 Medieteknologi, NTNU Høst 2008: Godø, H., Hetland, P.: (2003) ”Teknologispredning som fortellinger: Om hacking og Internett” Green, L.: (2002) ”Technology Adoption and Diffusion” CD: Nirvana: Nevermind (1991): Territorial Pissings (Kurt Cobain) Internett: (informasjon hentet okt./nov. 2008) 1. JoeBlogg: http://xxxxxxxx-mirror.blogspot.com/
2. Kudos: http://www.kudos.no 3. Lena mot trakassering fra xxxxxxxx: http://galeribsskog.blogspot.com/ 4. Kompetansesenter for IKT i helse- og sosialsektoren: http://www.kith.no/sokeverktoy/icd10/html/KV_3.htm 5. Fritt frem for falske kontantkort: http://www.dagbladet.no/dinside/2006/09/29/478246.html 6. Trykker.com: http://oyvinds.trykker.com/2008/01/30/han-publiserer-privat-e-post-stopp-han/ 7. Vær Varsom-plakaten: http://presse.no/Pressens_Faglige_Utvalg_PFU/Var_Varsom-plakaten/ 8. Vil ha Vær Varsom-plakat for bloggere: http://www.dagbladet.no/dinside/2006/11/29/484491.html 9. Datatilsynet Personvernrapporten 2006: http://www.datatilsynet.no/upload/Dokumenter/publikasjoner/aarsmeld/Personvernrapporten_2006.pdf 10. Slik fjerner du opplysninger om deg selv: http://www.dagbladet.no/dinside/2006/09/22/36081.html 11. Internett en flopp!: http://www.atlenes.com/mt/archives/internett_en_flopp.jpg 12. Internett er en flopp!: http://www.dn.no/forsiden/article623957.ece + aktuelle undersider av disse
|
Nyttige Linker
Siste oppføringer
 Paris Hilton |  Lindsay Lohan |  Audrey Hepburn |  Emilie de Ravin |  Ellen Page |  Kristen Stewart |  Evangeline Lilly |
|---|