Modernisme er en fellebetegnelse som man finner innenfor de fleste kunstarter. Det som gjerne kjennetegner modernismen er at man her søker å bryte med tradisjoner og det tilvante, her skal man levere kunstneriske uttrykk i forhold til tidens nyeste tanker og holdninger.

 

Noen stikkord / kjennetegn for en modernistisk film:

• Går mot det tradisjonelle
• Politisk prosjekt
• Mindre innlevelse V-effekter
• Kritisk opplysningsprosjekt
• Ikke allment likt
• Elitistisk
• Psykologisk
• Indre drama
• Personsentrert
• Komplisert/kompleks
• Relative sannheter
• Subjektiv
• Heterogent univers
• Åpen slutt

”Begrepet moderne har mening kun som en motsetning til det tradisjonelle.” (Asbjørnsen 1999:60) Vi kan dermed si at det moderne er avhengig av det tradisjonelle for i det hele tatt eksistere. Det moderne er da noe som hele tiden vil bryte med det, til en hver tid, tradisjonelle. Modernismen vil dermed alltid måtte tvinge seg til nytenkning og bekjempe et hvert etablert paradigme. Noe man også kan si om avantgarde dersom denne skal gå i spissen og/eller være nyskapende og utfordrende til det etablerte.

Noe som kjennetegner modernismen er den såkalte dybdemodellen. Dennes hensikt er å presentere tilskueren for, eller lede tilskueren til å erkjenne, en dypere mening, sannhet og/eller strukturer i samfunnet – i den virkelige verden. Man skal vite at verden er menneskeskapt og at den er foranderlig da våre handlinger vil påvirke utfallet av den fremtidige historien. I tillegg legges det vekt på at mennesket er et komplisert vesen med en individuell sjel og psyke, og at dette igjen vil være avgjørende for dets handlinger. På samme måte som Schreyers ideer om at et scenekunstverk skulle ha en subjektivt utgangspunkt.

Noen innganger til modernismen er Den Russiske Formalismen, Bertholt Brecht og Den Kritiske Teori. Jeg skal kort oppsummere noen hovedpunkter for disse. De russiske formalistene kritiserte den vanemessige persepsjon. Det vil si de tingene vi opplever uten å tenke over, de rutinemessige opplevelsene som er der, men som man knapt husker en time senere. Dette mente man var sløvende og nesten fordummende, og det var kunstens oppgave å vekke publikum fra denne ”søvnen”. Publikum skal bli klar over sine opplevelser og la disse synke inn. Og gjennom å fremmedgjøre ”tingen” ville de sørge for at publikum ikke sovnet inn i vanen og rutinen over en opplevelse. Dette kunne eksempelvis være å endre en ”tings” naturlige størrelse eller å endre synsvinkelen fra normal til kanskje et dyrs synsvinkel. En annen måte å ”vekke” publikum på, kan være å synliggjøre virkemidlene slik vi ser i Caligari (Wiene 1920), hvor man bruker ekstremt unaturlige kulisser, overdreven sminke og gestikulering. På denne måten vil publikum holdes på tå hev, og hindres i total innlevelse i handlingen og dermed ende opp i den vanemessige persepsjonen hvor man sløves og mister handlingen.

 

Bertholt Brecht ville også hindre innlevelse fra publikum, men han sa også at det var teaterets oppgave å underholde. Derfor ville Brecht både underholde og belære, og belæringen kunne bare finne sted når publikum ikke levde seg helt inn i handlingen, for når man levde seg inn i en handling sluttet man å tenke. Dermed måtte publikum distanseres.

”For å virke distanserende må teateret være anti-illusjonistisk, det må ikke late som om det er virkeligheten. Det vil for Brecht si at teateret må være realistisk i motsetning til naturalistisk.” (Asbjørnsen 1999:51) Blant annet mente han at skuespillerne ikke skulle være karakterene, men vise oss dem. For å oppnå dette ville Brecht bruke såkalte Verfremdungseffekter, forkortet til V-effekter. Dette kunne for eksempel være unaturlig gestikulering fra skuespillerne, synlige virkemidler som lys, orkester og sceneskift. Tilskuerne skal vite at dette er skuespill og ikke virkelighet – nettopp slik som vi så eksempler på i Caligari (Wiene 1920). Eller slik som Schreyers gjorde med teateret og de geometriske formene og figurene, og de abstrakte uttrykkene gjennom former og farger.

Den kritiske teori fra Frankfurterskolens Adorno og Horkheimer har en del til felles med Brecht, men skiller seg på noen punkter. De gikk så langt som å si at ”den opplevde virkeligheten er en skinnvirkelighet” (Asbjørnsen 1999:56) videre sa de at mennesker som har vært offer for kulturindustriens hjernevasking vil oppleve virkeligheten slik denne industrien har bestemt. I følge Adorno og Horkheimer kan ikke virkeligheten gjenskapes slik den virkelig er. I stedet bør kunsten bli noe annet enn en falsk etterlikning, noe annet som ikke følger kulturindustriens fastsatte skjemaer. Dermed kan ikke publikum leve seg inn i en forestilling da denne ikke følger det faste systemet. ”For Adorno må kunsten bryte med de rådende forståelses- og opplevelsesformer for å fungere politisk.” (Asbjørnsen 1999:60) Her ville Brecht tatt i bruk populære elementer for underholdningens skyld, mens Adorno ville ha et totalbrudd med det vante. ”Med sin teori om kunsten som et totalt brudd med det rådende system, og sin hyllest av den modernistiske kunsten, betegnes Adorno ofte som modernismens fremste forkjemper.” (ibid)

Avantgarde handler om å være foran. Om å gå først, om å skape noe nytt. Det handler om å modernisere noe, og dermed tok jeg med dette innlegget om modernisme innen filmen ettersom disse begrepene går over i hverandre og må sees sammen.

 

Kilde: http://home.no/bauhauser